Det gode liv i Yogyakarta

Jada, vi har det fortsatt bare fint. Helgen har bydd på finvær og dermed bedagelig avslapping i hagen og plasking i bassenget. Søndagen startet på behagelig vis med aromaterapi massasje i et spa i nabohuset. For en drøy times behandling betalte jeg vel 75kroner. Helt greit..
På torsdag, derimot, fikk vi gjort masse (og da mener jeg ikke skoleting (dessverre?)). På grunn av noen endringer i forelesningsplanen, var det ingen forelesning på torsdag, men våre universitetet tilbød seg heller å arrangere en tur for oss. De ordnet bil og sjåfør, så vi fikk dratt til både Borobudur og Prambanan på en og samme dag. I tilegg var vi innom på et slags øko-turisme prosjekt og fikk kjøre hest og kjerre.
Borobudur er muligens verdens eldste Buddhist tempel, bygget på 800-tallet, og en spesielt vakker opplevelse (folk “med peiling” sier den bare slåes av Ankor Wat i Kambodsja, det får jeg sjekke ut om noen måneder). I og med at vi var der på en torsdag, var det ikke det helt store trøkket heller, sett bort fra de mange skoleklassene som var på ekskursjon . Og de var der ikke der for å ha historietime, men for å øve seg på å snakke engelsk! Ti norske jenter blir et lett bytte og rundt hvert hjørne stod det en og ville gjerne ha et intervju til skoleavisa. Hva heter du? Hæ? Beva? Belta? Hm.. Hva er ynglingsfaget ditt på skolen? Hva slags mat liker du best? Har du dyr hjemme og hvem heier du på i Israel-Palestina konflikten? Det er hyggelig å kunne hjelpe til, ikke minst når det bare er en knapp måned til jeg står der med notatblokka og skal gjøre intervjuer..
Prambanan er også et nydelig gammelt tempel, et hindu tempel, noe yngre men slettes ingen ungdom det heller, bygget rundt tusentallet om jeg ikke husker helt feil. Dessverre ble området hardt rammet av et jordskjelv i 2006, og fremdeles står det diverse stillaser og gjerder oppført og hindrer folk i å ta på hovedbygningene, forståelig nok, de delene som ikke falt sammen i 2006, står nå å vakler og kan ramle når som helst. Men fint var det, og også her fikk vi på merkelig vis sosialisert med lokale tenåringer. Gjengen som fulgte oss på fem meters avstand hele tiden ble bare større og større, og vi ble med som hovedattraksjon på x-antall gruppebilder. De fniste og visket, de modigste tør kanskje å rope noen fraser på engelsk før det bryter ut unison latterkrampe. Det må være slik det er å være popstjerne. På vei ut hadde vi femti stykker løpende etter oss.
Så nå er det ny uke, nye muligheter og på tide å skaffe seg oversikt over det rent faglige som skal gjøres. Til nå har vi fått en slags status rapport, lært litt om hvordan det politiske Indonesia ser ut for tiden og litt relevant nyere historie. Så har vi brukt litt tid på å komme inn i systemet, finne ut hvor bussen går fra etc. Om ca en uke kommer veilederen vår fra Norge også, så det gjelder å ha gjort jobben sin før den tid og vite hva man lurer på..