En liten oppdatering, sånn helt på tampen:

Det er plutselig en stund siden sist, og mye har skjedd. Ferien er over, vi sitter på Hotel Atlantic i Jakarta og glor. Anja har til enhver tid peiling på nøyaktig hvor mange timer det er til vi lander på Gardermoen, det nærmer seg nå.
Veldig klar for hjemturen altså. Men, vi har kost oss på ferie også! Noen fine dager i Bangkok, eventyr i Kambodsja og ekspress sightseeing i Kuala Lumpur. Vi har både sett og opplevd mye, kanskje til og med litt i overkant, i hvert fall for Kjetils del. Over natten, mens vi var i Siem Reap i Kambodsja ble han skrekkelig dårlig. Kompetansen som hjelpepleier strakk ikke helt til følte jeg, og vi dro inn til sykehuset. Etter diverse prøver og en prat med en hyggelig lege kom de frem til at Kjetil hadde fått besøk av en parasitt i magen. Feberen var høyere enn hva som er hyggelig og med intravenøs tilførsel av både sukkervann og antibiotika, i en rullestol bar det opp i heisen og inn på et sykerom. Der ble han liggende i to døgn gitt, og vi ble litt forsinket til Kuala Lumpur. Men det gikk så fint atte. Sykehuset hadde internasjonal standard og vel så det, med flatskjerm på veggen og et bad finer enn noe jeg har sett de siste månedene. Vi kom i prat med en trivelig tysker som kunne tipse oss om hvor mye morfin som trengtes før man fikk artige opplevelser og Kjetil fikk utdelt en virkelig snasen pasientuniform. Joda. Formen ble bedre og etter å ha betalt en helt vanvittig regning for to dagers kost og losji kunne vi to reise etter Anja og Birgitte videre til Kuala Lumpur.
Kuala Lumpur er helt sikkert en finfin by. Det var rent og pent, fine butikker i bøtter og spann, et fancy kollektivtrafikksystem med t-banen i lufta (ala skytrain), de to Petronas tvillingtårnene og et fint hotell med frokostbuffet. Alt lå til rette for noen fine dager, men så var det motivasjonen da.. Kjetil gjorde nok klokt i å bare ta livet med ro før han tok fatt på hjemreisen og vi tre jentene måtte nærmest tvinge oss ut i byen. Etter drøye tre måneder med opplevelser, nye inntrykk, middager på restaurant og overnatting på hotell HVER ENESTE DAG.. Nå er det faktisk nok.
Jeg vil hjem. Og det passer jo fint, for sent i kveld skal vi finne setene våre på Emirates Airlines flygning fra Jakarta. Så gjelder det å slå i hjel noen timer i Dubai og så noen timer i London. Det vil si, Anja og Birgitte har nok litt mer problemer med akkurat det enn meg. Det har seg nemlig slik at vi ikke skal fly sammen hele veien.. I Dubai skilles våre veier, Anja og Birgitte drar straka vegen til Heathrow, der hvor flyet videre faktisk går fra, og jeg… Jeg presterte å trykke på feil knapp når vi bestilte billettene for nå et halvt år siden, så jeg skal videre med et annet fly jeg da, og lander på Gatwick. Så gjelder det å klekke ut en plan, komme seg til Heathrow med et tog eller noe i den duren. Flaks for meg at vi har god tid.. Så blir det en tur igjennom London også, ikke verst! Neida. Jeg liker å late som at det hele er nøye planlagt, at jeg overhodet ikke har driti meg ut på at London har opptil flere flyplasser. Jajaja.. (Blir nemlig mobbet en del for dette, det er kanskje fortjent.)
Så reisen vår er faktisk over..
Det er jo litt rart. I over tre måneder har vi vært på farten, videre videre videre. Pakk ut bagasjen, pakk ned bagasjen. Sjekk inn på hotellet, sjekk ut av hotellet. “Hvor skal vi spise formiddagsmat?” “Hvor skal vi spise middag?”. Så kommer vi hjem og det er bare å åpne kjøleskapet. Sove i samme seng hver natt. Ha tøyet sitt i et skap og ikke i en ryggsekk. Ta noen vakter på Valhalla, trene på Spicheren, handle på Ica.
Det har vært helt fantastisk. Alle de menneskene vi har møtt, alle de stedene vi har sett, alt det spennende vi har fått være med på. Alt fra den heller mislykkede vulkanturen vår i Yogjakarta til snorkling på Flores. Å bli invitert inn i stua til fremmede mennesker, en koppe te og en prat om tilværelsen. Å bli stoppet på gaten og invitert enten på middag eller i bryllup.
Indonesia byr på et utrolig mangfold, både blant menneskene som bor der, naturen og kulturen. Jeg kommer helt sikkert tilbake. I mellomtiden, takk for turen jenter!

Ferietur!

Påskeferien er godt igang, vi er i Kambodsja! Etter tre dager i Bangkok, med litt sigthseeing, litt shopping og litt lusksustilværelse på fint hotell bar det til Phnom Penh som er hovedstaden i Kambodsja. Her var vi bare i to dager, men fikk med oss det mest obligatoriske, blandt annnet Pol Pots gamle torturfengsel. En uhyggelig, men likevel viktig opplevelse. På søndag var det busstur til Siem Reap hvor vi er nå. Fra Siem Reap valfarter tusenvis av både internasjonale og lokale turister til Angkor Wat, kansje verdens mest berømte tempelkompleks. Den er majestetisk der den ligger, den gamle hovedstaden i jungelen. Det ene byggverket mer fasinerende enn det andre, alle møysommelig dekorert med utskjerninger og skulpturer, ikke en kvadratcentimeter er uten pynt av noe slag. Noen steder har naturen tatt overhånd og hele vegger er omfavnet av digre trær. Tøffe greier.
Siem Reap har mer å by på også, shoppingmulighetene er mange i de små buene på markedet. Special price. Så står de veldedige formålene omtrent i kø.Kambodsja er et fattig land, men en serdeles blodig fortid, avsindig mye landminer og så altfor mange gatebarn. Overalt kan man hjelpe på et vis, og det er jo bra. Anja har for eksempel vært en tur på byens barnesykehus idag og donert vekk litt blod, man kan leie sykkler og støtte utdanningsprosjekter og hotellet vi for øyeblikket bor på et engasjert i å skape bærekraftig turismeutviklig.
Vi blir her i to dager til, så er det videre til siste stopp på rundreisen, Kuala Lumpur!

Høydepunkter fra Flores:

Båten "vår" og et sted vi stoppet for å bade.

På "toppen" av Komodo Island. Er det drager på lur i buskene her tro?

En ekte kjøtteter..

Kelimutu og to av de fargede innsjøene i et vulkankrater.

Ei uke på Flores og tilbake i hovedstaden, etter litt om og men..

Da er det en stund siden sist ja..
Vi får begynne på begynnelsen kanskje. Forige lørdag fløy
vi fra Lombok og over til Bali. Derfra videre til østkanten på øya Flores, til Ende. Flyplassen i Ende var liten og søt. Når vi kom stod det geiter på rullebanen og bagasjeutlevering var over en provisorisk disk. I “ankomsthallen” stod det masse mennesker som alle hadde bil og som alle hadde den beste prisen på turen videre. Vi tok følge med et tysk kjærestepar, for øvrig de eneste andre turistene på det lille propellflyet, og fikk tilslutt kranglet oss til en bil til noenlunde rimelig pris. En pottesur, mutt type kjørte oss alle sammen til Moni, en tur på cirka halvannen time.
Det var mørkt når vi kom frem til Palm Bungalows, man var både sulten og sliten og stemningen var kanskje ikke helt på høyden. Det snudde imidlertid fort. Plutselig stod han der, mannen som for vår del har reddet hele uka. Gregorius. Gregorius, en bitteliten mann med kjempestor bil, et virkelig hedersmenneske. Søt og snill, hjelpsom uten å være påtrengende (det er sjeldent) og ærlig. Han ville gjerne bruke to dager på å kjøre oss rundt på øya. Han ville gjerne ordne så vi fikk leie en båt i Labuan Bajo. Han ville gjerne kjøre oss til en restaurant med en gang så vi fikk spise middag. Plutselig ble alt så mye, mye lettere. Så da kunne eventyret begynne.
Klokken fire neste morgen banker Gregorius på døra til hytta vår. Det er faktisk på tide å stå opp. Vi (tyskerne er fortsatt på slep) kjører en times tid og kommer frem til Kelimutu
nasjonalpark i grålysningen. Etter å ha ruslet et lite stykke oppover en merket sti, åpenbarer det fantastiske landskapet seg. Det er tre digre innsjøer som ligger dypt nede i hver sin, ja hva skal jeg kalle det, gryte? Stupbratte fjellsider rett ned i sjøene som har forsjellige farger. Den ene skarpt turkis, den ved siden av ubestemmelig mørk og en til litt bortenfor brunaktig. Fotoapparatet går varmt og sola står opp. Bildene er fine, men sier egentlig ingenting om hvordan det var å stå der. Helt spesielt..
Ingen har spist noe enda, og de gamle mennene med termoser
som sitter på toppen selger oss en kopp te. I tilegg vil de gjerne posere sammen med oss på noen bilder. Men så blir vi sultne. Halv åtte om morgenen er søndagsturen allerede unnagjort og vi drar ned til Moni igjen. Der venter frokosten. Pannekaker!
Litt trøtt og i svima er det godt å bare sløve litt resten av dagen. Langt utpå landet, med griser og høner og ikke trafikk i det hele tatt. Et bedagelig tempo på det meste, god stemning, frisk fjelluft og ei bok på verandaen. Fin formiddag.
Etter hvert trekker vi ut igjen og finner frem til den lokale fossen. Et glimrende sted å bade viser det seg. Etter litt nøling og “jeg tok jo ikke med badeøy”, hopper vi uti likevel både Anja og jeg i bare bhen. Birgitte tok mange veldig fine sjamporeklame aktige bilder og vi er glad vi var alene der inne i skogen egentlig..
Så, neste morgen bar det videre. Gregorius og en kompis kjører oss fint og forsiktig på de svingete veiene først ned igjen til Ende og derfra resten av de cirka seks timene til Bajawa. På veien stopper vi for å spise formiddagsmat på en blåfarget rullesteinstrand. I Bajawa sjekker vi inn på et lite, men fint tremannsrom på Bintang Wisata. Vi spiser middag på en restaurant hvor det er møysommelig dekorert med fargede juletrelys og malerier i “elg i solnedgang” liknende stil og underholdningen består av en dvd med Andrea Borchelli (skrives det sånn?).. På tirsdag bærer det videre igjen gitt. Spise frokost, pakke sekken, sette seg i bilen. Vi kjører i cirka ti timer, stopper litt underveis, tar litt bilder. Så er vi i Labuan Bajo. Helt på vestkanten av Flores. Kvelden og neste dag bruker vi til å orientere oss og til å i hvert fall ikke kjøre bil.. Så kommer det, det beste med hele uka i grunnen: Vi skal på båttur!
Ut på bøljan blå, oss tre jentene og tre staute mannfolk til å ta vare på oss. En kaptein, en kokk (en særdeles god en) og en altmuligmann som vasket gulvet annenhver time.
Vi putret av gårde noen timer og klappet til kai (/brygga/stranden..) på Rinca Island, en del av Komodo nasjonal park. Velkommen til dragenes rike! Komodo dragen, eller det er egentlig en øgle, verdens største, et relativt artig dyr. Det er en Gekko (for de som vet hva det er) bare tusen ganger så stor. Den finner det stadig for godt å spise et menneske eller to og er gjerne tre meter lang. Om det er et gjerde mellom oss og dragen? Nei, det er ikke det. Om guiden er bevæpnet? Han har med seg en pinne. Om vi var litt skeptisk der vi lusket rundt i skogen? Ja. Komododragen kan lukte blod på kilometers avstand. Jeg snublet og skar meg på foten..
Alt gikk vel og bra, vi så drager, men de lå i ro og mak ved restauranten og var ikke sultne på norske jenter akkurat den dagen. Heldigvis for oss.
Trygt tilbake om bord på båten var det mat å få. Fra det kvadratmeterstore kjøkkenet om bord kom det ene bedre enn det andre og vi spiste og vi spiste før vi sank rett til bunns i det turkise havet på snorkle ekspedisjon etterpå. Mange steder er det akkurat som å flyte rundt i et akvarium. Bunnen er som et blomsterbed og både fisker og koraller har så mange rare former og farger at man må berømme naturen for god fantasi (og en porsjon humor).
Kvelden siger på og vi kaster anker ved selveste flaggermusøya. Her bor det titusenvis av store flaggermus. STORE flaggermus. Med et vingespenn på en meter, kanskje mer, er de et stilig syn der de flyr over båten på jakt etter dagens middag. I sjøen svømmer delfinene og i det hele tatt var det ganske idyllisk. Vi sover under åpen himmel på dekk og våkner når sola står opp. Da er det stekte bananer til frokost og så rett ut på Komodo Island. Det er flere drager i vente, her er de til og med litt større..
Senere på dagen (fremdeles like hele) er det mer snorkling. Vi drar til Manta point. En manta er en helt vanvittig stor rokke. Svart på oversiden, hvit under og med en lang hale. På størrelse med spisebord seilet de under båten (de er ikke farlige, ekte vegetarianere). Enda så fort vi trakk på oss svømmeføttene var det for sent når vi kom uti. Da var de allerede reist sin vei. Skuffende, men samtidig kanskje like greit.. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde fått rimelig hetta der jeg lå og vaket, om det plutselig kom noe SÅ stort under meg. Jaja.
Båten putrer videre, vi ligger strake i sola på dekk og etter hvert blir det bading igjen. Vi plasker rundt og gjør triks med dykkermaske, mannskapet på båten ler av oss og må etter hvert dykke etter Anjas snorkel som plutselig lå på ti meters dyp..
God stemning og ingen ville hjem.
Likevel, altfor fort var vi i land igjen og tilbake i Labuan Banjo (det er egentlig en ganske koselig havneby).
Dagen etter, på lørdag skulle flyet gå tilbake. Hele veien til Jakarta, innom Bali. Trodde vi.
i god tid stiller vi opp på flyplassen i Labuan Bajo. For å få beskjed om at flyet vårt er kansellert på grunn av tekniske problemer.. (eventuelt at det aldri var meningen at det skulle gå, at flyselskapet har solgt false billetter for å tjene litt ekstra. Begge alternativer er i grunnen like sannsynlige) Ojda. Mennene bak skranken er sedlas lite seviceinnstilt og vi blir stående noen timer å håper på å bli overført til et annet fly. Men alle (de to små propellflyene som finnes) flyene er fulle og reiser uten oss. “Kanskje det er noe ledig på mandag” får vi beskjed om. Ånei, det rekker vi ikke! Vi skal fly fra Jakarta til Bangkok på mandag… Plutselig virker den nærmeste fremtiden veldig mørk. Hva om det ikke er flybilletter ut herfra før kanskje tirsdag? Skal vi satse på å ta ferje? De bruker to døgn (minst) til Bali, synker i ett kjør og er utrivelige som bare det. Vi står der på flyplassen en liten gjeng med det samme problemet. Alle like frustrerte og rådville.
Men det ordner seg. Det gjør jo alltid det.
Noen timer senere står vi på et reisebyrå nede i sentrum, alle oss som ble igjen plutselig uten gyldig billett. På mirakuløst vis er det faktisk ledige billetter til morgendagens fly likevel. Jaha. vi får punge ut og kjøpe dem da. Stemningen stiger, men ingen tør å håpe for mye.
Likevel, nå sitter jeg faktisk i Jakarta.
Vi kom oss til Bali og derfra fikk vi kjøpt billett videre hit. Lekende lett egentlig. Så nå er vi atter engang installert på Hotell Atlantic, her reisen begynte for mange måneder siden.
Og i morgen bærer det ut til flyplassen igjen gitt. Da går flyet til Bangkok! Nå kan påskeferien bare komme!

Videre mot øst, til Flores!

Da var en uke tilbrakt på stranden. Det har vært deilig å bare flate helt ut, friske opp brunfargen, bade og spise god mat. Men etter en uke føler jeg at jeg har brukt opp alle aktivitetene øya hadde å tilby. Sykkeltur, snorkletur, fotosafari.. Rusleturer på stranden, jeg har sett både den fantastiske soloppgangen og den fantastiske solnedgangen. Og det har vært litt jobbing (bittelite..).
Så nå er jeg klar for videre eventyr:
For øyeblikket er vi i Mataram, igjen (hurra..), og i morgen går flyet til Ende. Ende (det er faktisk et sted) ligger øst på øya Flores og herfra skal vi jobbe oss vestover igjen.
Fra Ende reiser vi til Moni, derfra skal vi besøke nasjonalparken Kelimutu som er kjent for sine tre fargede sjøer. Det ligger an til å bli en finfin søndagstur. På mandag gjelder det å finne et menneske med bil, et menneske med bil som vil kjøre oss til Bajawa. I Bajawa skal vi bare sove, for Flores er en lang, lang øy og milene er mange til Labuan Banjo (som ligger helt på vestspissen). Tirsdags kveld satser vi på å være fremme i Labuan Bajo, stedet de andre jentene (som har vært på Flores mens vi har vært på Lombok) er fra seg av begeistring for. Det er snakk om å få noen helt vanvittig digre fisker (mantaer), Komodo Dragons, å sove på taket av en båt, flaggermus og god mat. Så det tenker vi å sjekke ut..
(Det heter seg at vi skal gjøre sammenliknende studier til oppgaven vår på Flores. Men så er oppgaven faktisk nesten ferdig, så det spørs om ikke det blir mer opplevelsesferie.)
Det gjelder å være effektiv, allerede på lørdag igjen går flyet videre. Denne gangen helt til Jakarta..
Så det er faktisk snart slutt. For fra Jakarta reiser vi på den skikkelige ferien, selveste påskeferien. 30. Mars setter vi kursen mot Bangkok. Etter noen dager henter vi Kjetil på flyplassen (det blir koselig, jeg gleder meg til å få treffe kjæresten min igjen, Birgitte og Anja gleder seg til å få forsyninger med norsk godteri. Alle er fornøyd), og tar han med oss til Kambodsja. En drøy uke i Kambodsja for å se det som er verdt å se, og så tilbake til storbylivet, turen går til Kuala Lumpur. Etter tre netter der er det slutt på moroa, og vi må igjen til Jakarta (det er ingen som liker Jakarta, vi gruer oss nesten litt allerede..). Men det varer ikke lenge, heldigvis, og brått sitter vi der, på flyet hjem igjen.
Og da er det faktisk slutt..
Men ikke enda! Det skal reises mer først, og flere oppdateringer kommer.

Litt flere blider fra livet i Indonesia:

Og slik ser det ut naar vi kommer over et grovbrod.. Ubeskrivelig!

Det blir fort litt mye strandbilder, men det er altsaa fint i innlandet ogsaa! Her er fra Tetebatu.

Mer fra Kuta..

To mototorsykkel-babes..

Birgitte, Anja og meg paa vrandaen til en helt utrolig koselig vegetarkafe med gode focacciabrod og fantastisk utsikt. Kuta i bakgrunnen.

Her er "kaia" paa Gili Trawangan. Rusler forbi her hver dag..

Her spiller vi badminton inni moskeen..

Fra vaart besok til noen glade gutter i en moske. Birgitte og t-skjorter.

Vi tar noen om gangen..

Slik ser det ut her..