Ei uke på Flores og tilbake i hovedstaden, etter litt om og men..

Da er det en stund siden sist ja..
Vi får begynne på begynnelsen kanskje. Forige lørdag fløy
vi fra Lombok og over til Bali. Derfra videre til østkanten på øya Flores, til Ende. Flyplassen i Ende var liten og søt. Når vi kom stod det geiter på rullebanen og bagasjeutlevering var over en provisorisk disk. I “ankomsthallen” stod det masse mennesker som alle hadde bil og som alle hadde den beste prisen på turen videre. Vi tok følge med et tysk kjærestepar, for øvrig de eneste andre turistene på det lille propellflyet, og fikk tilslutt kranglet oss til en bil til noenlunde rimelig pris. En pottesur, mutt type kjørte oss alle sammen til Moni, en tur på cirka halvannen time.
Det var mørkt når vi kom frem til Palm Bungalows, man var både sulten og sliten og stemningen var kanskje ikke helt på høyden. Det snudde imidlertid fort. Plutselig stod han der, mannen som for vår del har reddet hele uka. Gregorius. Gregorius, en bitteliten mann med kjempestor bil, et virkelig hedersmenneske. Søt og snill, hjelpsom uten å være påtrengende (det er sjeldent) og ærlig. Han ville gjerne bruke to dager på å kjøre oss rundt på øya. Han ville gjerne ordne så vi fikk leie en båt i Labuan Bajo. Han ville gjerne kjøre oss til en restaurant med en gang så vi fikk spise middag. Plutselig ble alt så mye, mye lettere. Så da kunne eventyret begynne.
Klokken fire neste morgen banker Gregorius på døra til hytta vår. Det er faktisk på tide å stå opp. Vi (tyskerne er fortsatt på slep) kjører en times tid og kommer frem til Kelimutu
nasjonalpark i grålysningen. Etter å ha ruslet et lite stykke oppover en merket sti, åpenbarer det fantastiske landskapet seg. Det er tre digre innsjøer som ligger dypt nede i hver sin, ja hva skal jeg kalle det, gryte? Stupbratte fjellsider rett ned i sjøene som har forsjellige farger. Den ene skarpt turkis, den ved siden av ubestemmelig mørk og en til litt bortenfor brunaktig. Fotoapparatet går varmt og sola står opp. Bildene er fine, men sier egentlig ingenting om hvordan det var å stå der. Helt spesielt..
Ingen har spist noe enda, og de gamle mennene med termoser
som sitter på toppen selger oss en kopp te. I tilegg vil de gjerne posere sammen med oss på noen bilder. Men så blir vi sultne. Halv åtte om morgenen er søndagsturen allerede unnagjort og vi drar ned til Moni igjen. Der venter frokosten. Pannekaker!
Litt trøtt og i svima er det godt å bare sløve litt resten av dagen. Langt utpå landet, med griser og høner og ikke trafikk i det hele tatt. Et bedagelig tempo på det meste, god stemning, frisk fjelluft og ei bok på verandaen. Fin formiddag.
Etter hvert trekker vi ut igjen og finner frem til den lokale fossen. Et glimrende sted å bade viser det seg. Etter litt nøling og “jeg tok jo ikke med badeøy”, hopper vi uti likevel både Anja og jeg i bare bhen. Birgitte tok mange veldig fine sjamporeklame aktige bilder og vi er glad vi var alene der inne i skogen egentlig..
Så, neste morgen bar det videre. Gregorius og en kompis kjører oss fint og forsiktig på de svingete veiene først ned igjen til Ende og derfra resten av de cirka seks timene til Bajawa. På veien stopper vi for å spise formiddagsmat på en blåfarget rullesteinstrand. I Bajawa sjekker vi inn på et lite, men fint tremannsrom på Bintang Wisata. Vi spiser middag på en restaurant hvor det er møysommelig dekorert med fargede juletrelys og malerier i “elg i solnedgang” liknende stil og underholdningen består av en dvd med Andrea Borchelli (skrives det sånn?).. På tirsdag bærer det videre igjen gitt. Spise frokost, pakke sekken, sette seg i bilen. Vi kjører i cirka ti timer, stopper litt underveis, tar litt bilder. Så er vi i Labuan Bajo. Helt på vestkanten av Flores. Kvelden og neste dag bruker vi til å orientere oss og til å i hvert fall ikke kjøre bil.. Så kommer det, det beste med hele uka i grunnen: Vi skal på båttur!
Ut på bøljan blå, oss tre jentene og tre staute mannfolk til å ta vare på oss. En kaptein, en kokk (en særdeles god en) og en altmuligmann som vasket gulvet annenhver time.
Vi putret av gårde noen timer og klappet til kai (/brygga/stranden..) på Rinca Island, en del av Komodo nasjonal park. Velkommen til dragenes rike! Komodo dragen, eller det er egentlig en øgle, verdens største, et relativt artig dyr. Det er en Gekko (for de som vet hva det er) bare tusen ganger så stor. Den finner det stadig for godt å spise et menneske eller to og er gjerne tre meter lang. Om det er et gjerde mellom oss og dragen? Nei, det er ikke det. Om guiden er bevæpnet? Han har med seg en pinne. Om vi var litt skeptisk der vi lusket rundt i skogen? Ja. Komododragen kan lukte blod på kilometers avstand. Jeg snublet og skar meg på foten..
Alt gikk vel og bra, vi så drager, men de lå i ro og mak ved restauranten og var ikke sultne på norske jenter akkurat den dagen. Heldigvis for oss.
Trygt tilbake om bord på båten var det mat å få. Fra det kvadratmeterstore kjøkkenet om bord kom det ene bedre enn det andre og vi spiste og vi spiste før vi sank rett til bunns i det turkise havet på snorkle ekspedisjon etterpå. Mange steder er det akkurat som å flyte rundt i et akvarium. Bunnen er som et blomsterbed og både fisker og koraller har så mange rare former og farger at man må berømme naturen for god fantasi (og en porsjon humor).
Kvelden siger på og vi kaster anker ved selveste flaggermusøya. Her bor det titusenvis av store flaggermus. STORE flaggermus. Med et vingespenn på en meter, kanskje mer, er de et stilig syn der de flyr over båten på jakt etter dagens middag. I sjøen svømmer delfinene og i det hele tatt var det ganske idyllisk. Vi sover under åpen himmel på dekk og våkner når sola står opp. Da er det stekte bananer til frokost og så rett ut på Komodo Island. Det er flere drager i vente, her er de til og med litt større..
Senere på dagen (fremdeles like hele) er det mer snorkling. Vi drar til Manta point. En manta er en helt vanvittig stor rokke. Svart på oversiden, hvit under og med en lang hale. På størrelse med spisebord seilet de under båten (de er ikke farlige, ekte vegetarianere). Enda så fort vi trakk på oss svømmeføttene var det for sent når vi kom uti. Da var de allerede reist sin vei. Skuffende, men samtidig kanskje like greit.. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde fått rimelig hetta der jeg lå og vaket, om det plutselig kom noe SÅ stort under meg. Jaja.
Båten putrer videre, vi ligger strake i sola på dekk og etter hvert blir det bading igjen. Vi plasker rundt og gjør triks med dykkermaske, mannskapet på båten ler av oss og må etter hvert dykke etter Anjas snorkel som plutselig lå på ti meters dyp..
God stemning og ingen ville hjem.
Likevel, altfor fort var vi i land igjen og tilbake i Labuan Banjo (det er egentlig en ganske koselig havneby).
Dagen etter, på lørdag skulle flyet gå tilbake. Hele veien til Jakarta, innom Bali. Trodde vi.
i god tid stiller vi opp på flyplassen i Labuan Bajo. For å få beskjed om at flyet vårt er kansellert på grunn av tekniske problemer.. (eventuelt at det aldri var meningen at det skulle gå, at flyselskapet har solgt false billetter for å tjene litt ekstra. Begge alternativer er i grunnen like sannsynlige) Ojda. Mennene bak skranken er sedlas lite seviceinnstilt og vi blir stående noen timer å håper på å bli overført til et annet fly. Men alle (de to små propellflyene som finnes) flyene er fulle og reiser uten oss. “Kanskje det er noe ledig på mandag” får vi beskjed om. Ånei, det rekker vi ikke! Vi skal fly fra Jakarta til Bangkok på mandag… Plutselig virker den nærmeste fremtiden veldig mørk. Hva om det ikke er flybilletter ut herfra før kanskje tirsdag? Skal vi satse på å ta ferje? De bruker to døgn (minst) til Bali, synker i ett kjør og er utrivelige som bare det. Vi står der på flyplassen en liten gjeng med det samme problemet. Alle like frustrerte og rådville.
Men det ordner seg. Det gjør jo alltid det.
Noen timer senere står vi på et reisebyrå nede i sentrum, alle oss som ble igjen plutselig uten gyldig billett. På mirakuløst vis er det faktisk ledige billetter til morgendagens fly likevel. Jaha. vi får punge ut og kjøpe dem da. Stemningen stiger, men ingen tør å håpe for mye.
Likevel, nå sitter jeg faktisk i Jakarta.
Vi kom oss til Bali og derfra fikk vi kjøpt billett videre hit. Lekende lett egentlig. Så nå er vi atter engang installert på Hotell Atlantic, her reisen begynte for mange måneder siden.
Og i morgen bærer det ut til flyplassen igjen gitt. Da går flyet til Bangkok! Nå kan påskeferien bare komme!