På en øde øy.. Nesten ihvertfall

Blogg 14.mars
Ferdig med datainnsamling! Nå flasker det seg her, vi er faktisk ferdige med selve feltarbeidet. Veldig godt, litt rart og litt skummelt, med tanke på at det som gjenstår nå er å skrive fredig bachelor oppgaven.. Men det skal gå fint det også, vi er godt i gang og har skrekkelig god tid i grunnen. Så god tid at vi har unnet oss å ta livet ganske med ro og reise til en liten paradisøy. Så nå sitter jeg med tærne i strandkanten igjen, på Gili Trawangan. Det er absolutt deilig etter å ha tilbrakt noen dager i Mataram. Mataram er greit, i små doser. Den byr på pizza hut, og en diger matbutikk og.. Nei, vent, det er i grunnen det. Så man blir fort lei. Vi er bare innom når vi må, sånn som denne gangen, for å ha siste krampetrekning med intervjuer og , ikke minst, avlevere en hel masse presanger til en forventningsfull guttegjeng utfor byen.
Sist tirsdag fylte vi hele bagasjerommet på en taxi med t-skjorter, bukser, fargestifter, skrivebøker, penner og blyantspissere, badmintonsett og fotballer, sjakkbrett og eventyrbøker, den største sekken med ris supermarkedet kunne by på og godteri nok for en helaften. Så bar et opp dit, til det som ikke er et barnehjem, men en slags stiftelse. Femogtyve gutter i barneskolealder (og noen få litt eldre) hjelper til der det skal bygges ny skole. Som lønn får de kost og losji, trygge omgivelse og et rom på internatet når det er fredig bygget. I tilknytning til skolen er det bygget en splitter ny moské. Vi blir tatt med inn i moskeen (første besøk i moske for min del) og alle guttene pent oppstilt på gulvet. Så følger en noe rar sekvens hvor vi litt keitete deler ut en t-skjorte og skrivesaker til hver enkelt, før stemningen heldigvis løsner litt når lekene kommer ut av posen. Det ble sparket fotball, spilt bade sjakk og badminton, tegnet, lest bøker og spist godteri. Fremdeles inni moskeen. Første gang jeg er i en moske, spiller jeg fotball der. Slettes ikke verst, og de voksne til stedet hadde det minst like artig som ungene. Vi kjente riktignok vår besøkelsestid når mikrofonen ble funnet frem og ettermiddagsbønnen startet midt i alt kaoset. Fornøyde dro vi hjem, det var absolutt en suksess, takk til alle som bidro med penger!
Så nå blir det en uke her da. På Gili Trawangan. Det er den største av de tre øyene som ligger på nordvestkysten av Lombok, likevel ikke større enn at man kan rusle rundt hele øya på to timer. Det meste av hoteller, restauranter, barer og suvenirsjapper finnes samlet på et sted, så vil man ha en ensom flik av stranden, stillhet og ro i sjelen er det ikke langt å gå. Det er heller aldri langt å gå til en internettkafé, et sted de lager pizza, taco, selger sjokolade og solkrem.. Det er i det hele tatt lett å være her. Og da har jeg enda ikke fortalt hvor ubeskrivelig vakkert det er her. Litt usikker nå på hvordan det ligger ann med å få lastet opp bilder her, men det blir vel fremvisning en gang uansett. Det er som å rusle rundt i en feriekatalog. Strendene er kritthvite, havet turkist, det rasler i palmebladene og sola skinner (regntiden er så godt som over). Det finnes verken asfalt, biler eller motorsykler, all transport er med enten sykkel eller hest og kjerre. Politiet er totalfraværende og overalt får man kjøpe “magisk sopp” , som ifølge reklamen skal fungere som en enveisbillett til månen (når man røyker den). Jeg foretrekker å ha begge beina på jorda, eller stranda, og står det over. Dessuten er det ingen som skilter med tur-retur.
Det er avslappet stemning og lavsesong, dermed ikke så vanvittig mye turister og dermed kunne vi prute på hotellrommet og dermed bor vi veldig fint.. Dagens frokost, pannekake og frukt, ble inntatt sittende på puter under en liten paviljong omtrent på stranden. En av dagene blir det snorkletur, i dag frister det å leie sykkel, bade og sole seg. Bare ikke helt enda. Det er faktisk litt for varmt på formiddagen til å gjøre det helt store. Ikke noe problem, da kan man jobbe litt og så ta seg fri med god samvittighet.
Så, det jeg skulle si var vel at jeg har det bra.