Eksosrype paa Kuta

Da fant jeg atter en gang en internettcafe, vi har beveget oss mot delvis turistifiserte strøk igjen.
Etter ei uke rundt foten av Gunung Rinjani, først I nord og så på sørsiden, med masse informasjon og intervjuer, frisk fjelluft og kjølige netter, har vi nå stasjonert oss helt på sørkysten av Lombok, på Kuta beach. Tenker å være her ei ukes tid, litt for å skrive, litt for å faktisk ha fri nå i helgen (det er lenge siden sist) og litt for å bruke dette som utgangspunkt for neste rekke intervjuer og datainnsamling.
Hotellet vi bor på er, etter hva vi har blitt vant med, veldig fint. Attpåtil “måtte” de to første nettene tilbringes i luksusavdelingen, da de billigere rommene ikke var ledig før nå i dag.. Helt greit! “Surfers inn” , heter plassen, og som navnet tilsier er det høy faktor av gutter fra Australia med digre surfebrett her. Merkelig nok sitter de som oftest i baren og ser film (surfefilm), så vi lurer kanskje litt på om noen av dem bare leker at de er kule, at de bare går rundt omkring med et brett og lang shorts for å tøffe seg. De om det.
I dag, som altså har vært fridag, har vi vært på skikkelig ekspedisjon i distriktet her. Anja og Birgitte, som er ti ganger tøffere enn meg, leide hver sin scooter, og etter litt prøving og feiling på gårdsplassen og etter at vi fikk argumentert oss frem til en hjelm hver (noe som virkelig ikke trengtes, mente utleieren, det er jo ikke politi her!) bar det ut på landeveien. Sertifikatløs som jeg er, fikk jeg sitte bakpå, en løsning jeg i grunnen er veldig fornøyd med. Vi suste rundt i opptil tredve kilometer i timen (aiaiai!), opp og ned fjellsidene, til de mest spektakulære utsiktspunktene og gang på gang “den fineste stranda jeg har sett”. Best av alt, det er ikke et menneske noen steder! Kameraet er fult av postkortmotiv, som jeg sikkert får vist frem ved en annen anledning, om det finnes internett med en tanke høyere hastighet et sted vi kommer forbi.
Så jeg har det bra, selv om jeg er silten og solbrent bak øra.
Fortsettelse følger. I mellomtiden, god helg!

Videre, videre, opp paa fjellet, inn i skogen:

Ja, da har vi hatt noen dager i Mataram, vaert paa seminar, gjort de forste intervjuene og endelig faatt kommet igang. Igaar var vi paa kontoret som driver med forvaltning av Rinjani Nasjonalpark, og idag paa besok til WWF som har flere spennende prosekter her. Imorgen er det enda et offentlig kontor og intervju og saa baerer det videre, vi skal nordover, forst noen dager i en landsby som heter Senaru hvor vi faar overnatte lokalt hjemme hos folk, senere til Bayan som er en liten by, ogsaa i nord. Forhaapentligvis faar vi treffe litt folk, delta i dageliglivet, se, laere og forstaa.. De to tolkene vaare, Oki og Adi er hyggelige og hjelpsomme (den ene kansje til og med i det meste laget av og til..) og skal vaere med oss paa tur. Vi faar leie to biler med sjaafor til aa ta oss rundt, en til passasjerer, og en til bagasjen... Det er ikke smaatterier fem jenter har med seg ut paa tur.. Det blir godt aa komme videre, Mataram er ingen utpreget hyggelig by. Har enda ikke faatt oversikten, det virker saa kaotisk og den er storre en hva som hadde vaert nodvendig, virker det som. Hotellet vi bor paa, er ogsaa litt slitent og staar i stil til de rare mennene som jobber der. Alt foregaar i slow motion, forsaavidt ikke noe problem naar det nesten ikke er noen gjester. De subber rundt i sandalene sine, med den samme skjorta hver dag, stadig mer bustete paa haaret og med sneipen i munnviken. Staar og kikker litt ut paa veien, setter seg og kikker litt paa veggen, setter seg med beine paa en stol og kikker litt paa tv, reiser seg igjen og kikker litt til paa veien. Tydeligvis har de venner i t-skjorte og smykkebransjen ogsaa, noen har ihvertfall tipset de aatte-ti selgerene som kommer innom hver dag om at her bor det noen hvite jenter.."Neitakk, vi skal ikke ha noe" forstaar ikke "neitakk", nei, vil vi kansje se paa en annen farge? "Nei!" hm.. perlekjede da? Ikke? Merkelig..
Jeg bruker heller tusenlappene mine paa de smaa jentene med skoeske som har begynt aa kjenne oss igjen. Ikke alle barn i Indonesia er saa heldige aa faa gaa paa skole, altfor mange unger her tigger. De er barbent og helt nydelige. Kansje er det foreldrene som sender dem ut for aa jobbe, kansje er det ingen foreldre, hva vet jeg. Heldigvis finnes det ildsjeler i elendigheten, igaar fikk vi komme paa besok til to prosjekter som stotter foreldrelose unger litt utenfor byen her. Det ene litt mer i startfasen enn det andre, der barna eter skoletid er med paa aa bygge en ny skole med tilknyttende moske. Som lonn for arbeidet faar de tak over hodet, mat, trygge omgivelser og naervaer av voksne, gode mennesker.(Vi kommer til aa dra tilbake dit om noen uker, med et lite bidrag i form av ris, leker, boker osv, om noen der hjemme vil vaere med, si ifra og sett inn penger paa min konto.) Daggens moralske oppfordring der altsaa.. Ellers er det igrunnen ikke saa mye aa berette, jeg setter pris paa oppdateringer der hjemmefra ogsaa, dageligliv i Norge er saa fjernt at selv det helt banale er spennende. Dette er foresten sansyneligvis siste gang paa muligens lang tid jeg er et sted med internet, saa det kan bli en stundt til neste oppdatereing. Vi er virkelig innstilt paa at naa blir det primitivt, jeg blir nesten skuffet om vi finner en butikk eller liknende. Vi har hamstret kjeks, dopapir, batterier, bind, vaskepulver og kontanter... Klar!

"Med tean i tanga"

Åstedet for dagens utflukt, stranden på Gili Air, båten vi kom dit med og Lombok i det fjerne.

Her er meg,og plassen vi for tiden bor, Mangsit, et fremdeles litt uberørt fantastisk sted..

Alt her i verden blir ikke som man har tenkt, heller ikke på Lombok. Alt som skulle gjøres har blitt utsatt en uke. Så først på mandag skal vi på introduksjonsseminar og først på tirsdag kan vi begynne de første intervjuene på offentlige kontorer i Mataram (hovedstaden på Lombok). Så hva gjør man når det dukker opp en uke uten faste planer? Man leier seg en bungalow på stranden så klart! (www.santaibeachinn.com) Så de siste dagene har det vært jobbing fra hengekøya. For selv om vi ikke får gjøre noen intervjuer, er det nok av skrivearbeid å ta seg til, eller man kan ta seg et bad, det er bare tjue meter til vannkanten.. Så forsøker vi å kompensere latmannslivet med en joggetur på stranden. De få smykkeselgererne som holder stand her har også inntatt dvalemodus, det er lavsesong og få kunder, så de er mest av alt inressert i å slå av en prat. Det er bare hyggelig, og vi snakker om vær og vind, om Norge, om Rinjani og naturresurssforvaltnig og om livets store spørsmål i sin generelthet. Så da kan jeg godt kjøpe noen smykker, spesial price just for me, selvsagt..
Måltider inntaes til faste tider (sånn ca, når maten er klar) i felleskap med de andre som bor her, sittende på puter rundt et lavt bord under stråtak. Her serveres det kun fisk og vegetarmat, det passer meg perfekt! Ekstra hyggelig er det hvis strømmen går, det skjer dagelig, da er det frem med oljelampene. Alt er stille, vi hører bare bruset fra bølgene som møter stranden og vinden som rasler i palmene.. Nei, jeg lider ingen nød. Det eneste uromonentet er de litt for store edderkoppene. I sin fulle utsrekkning er de lett på størrelse med en middagstallerken. Stilig når de sitter stille i nettet sitt, ikke fult så stilig når de finner veien opp i senga til Anja.. Heldigvis var det mannfolk i nærheten, og etter et kjapt slag med en sandal, var faren over for denne gang.
I dag, lørdag, fridag, reiste vi litt nordover og tok båten ut til Gili Air (direkte oversatt Øy Vann), og lå langflat på stranden i sola noen timer. En ekte paradisøy, turkist hav, hvit sand, sol og annanasjuice.. Ikke dumt, og vi rakk akkurat å komme oss tilbake til “fastlandet” og en taxi før dagens regnskyll kom på besøk.
I anledning valentinesday, blir det i kveld romantisk middag på en god restaurant vi har funnet (hvor man får bord på stranden!) og dessuten er det malariatablett-dag (hver lørdag) og sjokoladespiselov-dag.. For en fest! Livet er herlig..

Sydenliv..

Jeg er paa Bali, solbrent, full av sand og svette, og nyter noen dagers ferie. Eller, det er egentlig ganske hektisk her, mye mas og special price just for me osv, men det er godt aa vaere litt omgitt av andre vestelige mennesker.. Bare en orliten pause fre resten av indonesia. Vi er paa Lanzarote\Kreta\kypros eller noe saant.. Det er starbucks, svensker, strandliv og Hard Rock Cafe, vi koser oss, men det er nok med tre dager.
Saa imorgen reiser vi til Lombok. Baatbiletten var bestilt og vi gledet oss igrunnen til en dag paa havet, men saa har vi faatt besjed om at alle avgangene er enten kjempeforsinket eller kanselert, det er for mye bolger.. Saa vi har istedet bestilt flybillett og det er sikkert like greit. Overfylt freje og monsterbolger kan jeg klare meg uten..
Ellers er det egentlig ikke saa mye a fortelle, vi skal ut og feire Birgitte litt ikveld, for imorgen har hun bursdag. Saa er vi spente da, paa aa mote de to tolkene vaare og delta paa et seminar naar vi kommer frem til Lombok.
Litt usikker paa netttilgang fremover, mulig jeg ikke faar oppdatert dere sa ofte som for, men skal benytte anledningen nar den byr seg.
Haaper alle har det bra hjemme i snoen, naa tror jeg at jeg skal gaa aa ta meg et bad i min nyinnkjopte bikini.. Vi snakkes!

Videre østover:

Sekken er pakket, visum er i orden og billettene er klare, torsdag formiddag (i morgen!) setter vi oss på flyet til Bali. Der har vi planer om å flate ut i et par dager, før vi tar den korte turen over havet til Lombok. Vi krysser finger og tær for litt sol og strand, det hadde vært så innmari deilig å få badet litt og frisket opp brunfargen etter fire uker i storbyen..
Men jeg kommer til å savne Yogyakarta. Makan til trivelig by! Det er så pent her! Prambanan Guest House føles som hjemme, vi er på hils med hele gata og den erkehomofile servitøren på restauranten rett over veien er søt (,selv om han elsker Celine Dione). Jentene som serverer frokost har sluttet å spørre om jeg vil ha sukker i teen, og en det er best å ha god tid hvis man skal innom resepsjonen, for der synes de det er så hyggelig å slå av en prat. Vi har nesten grodd fast her, rutinene er innarbeidet og mye av hverdagslivet går på autopilot. (Så da er det sikkert bra å dra videre.)
Det blir spennende å komme til Lombok, se nye ting, møte nye mennesker og ikke minst komme i gang med selve feltarbeidet. Vi har vært her i fire uker allerede, det er jo på tide med litt action på datainnsamligsfronten.. Heldigvis er vi godt i gang med resten av oppgaven (sånn hvis noen lurte, vi har jobba altså!). Også blir det spennende å møte de to som skal være tolkene våre. Vi er to grupper som drar til Lombok, det er meg, Birgitte og Anja og to andre jenter; Karoline og Kine. Vi skal altså ha to tolker på deling, ei jente og en gutt som begge skulle være sånn omtrent på alder med oss. Håper de er hyggelige. Det er de sikkert, alle andre her til lands er det jo..