Høydepunkter fra Flores:

Båten "vår" og et sted vi stoppet for å bade.

På "toppen" av Komodo Island. Er det drager på lur i buskene her tro?

En ekte kjøtteter..

Kelimutu og to av de fargede innsjøene i et vulkankrater.

Ei uke på Flores og tilbake i hovedstaden, etter litt om og men..

Da er det en stund siden sist ja..
Vi får begynne på begynnelsen kanskje. Forige lørdag fløy
vi fra Lombok og over til Bali. Derfra videre til østkanten på øya Flores, til Ende. Flyplassen i Ende var liten og søt. Når vi kom stod det geiter på rullebanen og bagasjeutlevering var over en provisorisk disk. I “ankomsthallen” stod det masse mennesker som alle hadde bil og som alle hadde den beste prisen på turen videre. Vi tok følge med et tysk kjærestepar, for øvrig de eneste andre turistene på det lille propellflyet, og fikk tilslutt kranglet oss til en bil til noenlunde rimelig pris. En pottesur, mutt type kjørte oss alle sammen til Moni, en tur på cirka halvannen time.
Det var mørkt når vi kom frem til Palm Bungalows, man var både sulten og sliten og stemningen var kanskje ikke helt på høyden. Det snudde imidlertid fort. Plutselig stod han der, mannen som for vår del har reddet hele uka. Gregorius. Gregorius, en bitteliten mann med kjempestor bil, et virkelig hedersmenneske. Søt og snill, hjelpsom uten å være påtrengende (det er sjeldent) og ærlig. Han ville gjerne bruke to dager på å kjøre oss rundt på øya. Han ville gjerne ordne så vi fikk leie en båt i Labuan Bajo. Han ville gjerne kjøre oss til en restaurant med en gang så vi fikk spise middag. Plutselig ble alt så mye, mye lettere. Så da kunne eventyret begynne.
Klokken fire neste morgen banker Gregorius på døra til hytta vår. Det er faktisk på tide å stå opp. Vi (tyskerne er fortsatt på slep) kjører en times tid og kommer frem til Kelimutu
nasjonalpark i grålysningen. Etter å ha ruslet et lite stykke oppover en merket sti, åpenbarer det fantastiske landskapet seg. Det er tre digre innsjøer som ligger dypt nede i hver sin, ja hva skal jeg kalle det, gryte? Stupbratte fjellsider rett ned i sjøene som har forsjellige farger. Den ene skarpt turkis, den ved siden av ubestemmelig mørk og en til litt bortenfor brunaktig. Fotoapparatet går varmt og sola står opp. Bildene er fine, men sier egentlig ingenting om hvordan det var å stå der. Helt spesielt..
Ingen har spist noe enda, og de gamle mennene med termoser
som sitter på toppen selger oss en kopp te. I tilegg vil de gjerne posere sammen med oss på noen bilder. Men så blir vi sultne. Halv åtte om morgenen er søndagsturen allerede unnagjort og vi drar ned til Moni igjen. Der venter frokosten. Pannekaker!
Litt trøtt og i svima er det godt å bare sløve litt resten av dagen. Langt utpå landet, med griser og høner og ikke trafikk i det hele tatt. Et bedagelig tempo på det meste, god stemning, frisk fjelluft og ei bok på verandaen. Fin formiddag.
Etter hvert trekker vi ut igjen og finner frem til den lokale fossen. Et glimrende sted å bade viser det seg. Etter litt nøling og “jeg tok jo ikke med badeøy”, hopper vi uti likevel både Anja og jeg i bare bhen. Birgitte tok mange veldig fine sjamporeklame aktige bilder og vi er glad vi var alene der inne i skogen egentlig..
Så, neste morgen bar det videre. Gregorius og en kompis kjører oss fint og forsiktig på de svingete veiene først ned igjen til Ende og derfra resten av de cirka seks timene til Bajawa. På veien stopper vi for å spise formiddagsmat på en blåfarget rullesteinstrand. I Bajawa sjekker vi inn på et lite, men fint tremannsrom på Bintang Wisata. Vi spiser middag på en restaurant hvor det er møysommelig dekorert med fargede juletrelys og malerier i “elg i solnedgang” liknende stil og underholdningen består av en dvd med Andrea Borchelli (skrives det sånn?).. På tirsdag bærer det videre igjen gitt. Spise frokost, pakke sekken, sette seg i bilen. Vi kjører i cirka ti timer, stopper litt underveis, tar litt bilder. Så er vi i Labuan Bajo. Helt på vestkanten av Flores. Kvelden og neste dag bruker vi til å orientere oss og til å i hvert fall ikke kjøre bil.. Så kommer det, det beste med hele uka i grunnen: Vi skal på båttur!
Ut på bøljan blå, oss tre jentene og tre staute mannfolk til å ta vare på oss. En kaptein, en kokk (en særdeles god en) og en altmuligmann som vasket gulvet annenhver time.
Vi putret av gårde noen timer og klappet til kai (/brygga/stranden..) på Rinca Island, en del av Komodo nasjonal park. Velkommen til dragenes rike! Komodo dragen, eller det er egentlig en øgle, verdens største, et relativt artig dyr. Det er en Gekko (for de som vet hva det er) bare tusen ganger så stor. Den finner det stadig for godt å spise et menneske eller to og er gjerne tre meter lang. Om det er et gjerde mellom oss og dragen? Nei, det er ikke det. Om guiden er bevæpnet? Han har med seg en pinne. Om vi var litt skeptisk der vi lusket rundt i skogen? Ja. Komododragen kan lukte blod på kilometers avstand. Jeg snublet og skar meg på foten..
Alt gikk vel og bra, vi så drager, men de lå i ro og mak ved restauranten og var ikke sultne på norske jenter akkurat den dagen. Heldigvis for oss.
Trygt tilbake om bord på båten var det mat å få. Fra det kvadratmeterstore kjøkkenet om bord kom det ene bedre enn det andre og vi spiste og vi spiste før vi sank rett til bunns i det turkise havet på snorkle ekspedisjon etterpå. Mange steder er det akkurat som å flyte rundt i et akvarium. Bunnen er som et blomsterbed og både fisker og koraller har så mange rare former og farger at man må berømme naturen for god fantasi (og en porsjon humor).
Kvelden siger på og vi kaster anker ved selveste flaggermusøya. Her bor det titusenvis av store flaggermus. STORE flaggermus. Med et vingespenn på en meter, kanskje mer, er de et stilig syn der de flyr over båten på jakt etter dagens middag. I sjøen svømmer delfinene og i det hele tatt var det ganske idyllisk. Vi sover under åpen himmel på dekk og våkner når sola står opp. Da er det stekte bananer til frokost og så rett ut på Komodo Island. Det er flere drager i vente, her er de til og med litt større..
Senere på dagen (fremdeles like hele) er det mer snorkling. Vi drar til Manta point. En manta er en helt vanvittig stor rokke. Svart på oversiden, hvit under og med en lang hale. På størrelse med spisebord seilet de under båten (de er ikke farlige, ekte vegetarianere). Enda så fort vi trakk på oss svømmeføttene var det for sent når vi kom uti. Da var de allerede reist sin vei. Skuffende, men samtidig kanskje like greit.. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde fått rimelig hetta der jeg lå og vaket, om det plutselig kom noe SÅ stort under meg. Jaja.
Båten putrer videre, vi ligger strake i sola på dekk og etter hvert blir det bading igjen. Vi plasker rundt og gjør triks med dykkermaske, mannskapet på båten ler av oss og må etter hvert dykke etter Anjas snorkel som plutselig lå på ti meters dyp..
God stemning og ingen ville hjem.
Likevel, altfor fort var vi i land igjen og tilbake i Labuan Banjo (det er egentlig en ganske koselig havneby).
Dagen etter, på lørdag skulle flyet gå tilbake. Hele veien til Jakarta, innom Bali. Trodde vi.
i god tid stiller vi opp på flyplassen i Labuan Bajo. For å få beskjed om at flyet vårt er kansellert på grunn av tekniske problemer.. (eventuelt at det aldri var meningen at det skulle gå, at flyselskapet har solgt false billetter for å tjene litt ekstra. Begge alternativer er i grunnen like sannsynlige) Ojda. Mennene bak skranken er sedlas lite seviceinnstilt og vi blir stående noen timer å håper på å bli overført til et annet fly. Men alle (de to små propellflyene som finnes) flyene er fulle og reiser uten oss. “Kanskje det er noe ledig på mandag” får vi beskjed om. Ånei, det rekker vi ikke! Vi skal fly fra Jakarta til Bangkok på mandag… Plutselig virker den nærmeste fremtiden veldig mørk. Hva om det ikke er flybilletter ut herfra før kanskje tirsdag? Skal vi satse på å ta ferje? De bruker to døgn (minst) til Bali, synker i ett kjør og er utrivelige som bare det. Vi står der på flyplassen en liten gjeng med det samme problemet. Alle like frustrerte og rådville.
Men det ordner seg. Det gjør jo alltid det.
Noen timer senere står vi på et reisebyrå nede i sentrum, alle oss som ble igjen plutselig uten gyldig billett. På mirakuløst vis er det faktisk ledige billetter til morgendagens fly likevel. Jaha. vi får punge ut og kjøpe dem da. Stemningen stiger, men ingen tør å håpe for mye.
Likevel, nå sitter jeg faktisk i Jakarta.
Vi kom oss til Bali og derfra fikk vi kjøpt billett videre hit. Lekende lett egentlig. Så nå er vi atter engang installert på Hotell Atlantic, her reisen begynte for mange måneder siden.
Og i morgen bærer det ut til flyplassen igjen gitt. Da går flyet til Bangkok! Nå kan påskeferien bare komme!

Videre mot øst, til Flores!

Da var en uke tilbrakt på stranden. Det har vært deilig å bare flate helt ut, friske opp brunfargen, bade og spise god mat. Men etter en uke føler jeg at jeg har brukt opp alle aktivitetene øya hadde å tilby. Sykkeltur, snorkletur, fotosafari.. Rusleturer på stranden, jeg har sett både den fantastiske soloppgangen og den fantastiske solnedgangen. Og det har vært litt jobbing (bittelite..).
Så nå er jeg klar for videre eventyr:
For øyeblikket er vi i Mataram, igjen (hurra..), og i morgen går flyet til Ende. Ende (det er faktisk et sted) ligger øst på øya Flores og herfra skal vi jobbe oss vestover igjen.
Fra Ende reiser vi til Moni, derfra skal vi besøke nasjonalparken Kelimutu som er kjent for sine tre fargede sjøer. Det ligger an til å bli en finfin søndagstur. På mandag gjelder det å finne et menneske med bil, et menneske med bil som vil kjøre oss til Bajawa. I Bajawa skal vi bare sove, for Flores er en lang, lang øy og milene er mange til Labuan Banjo (som ligger helt på vestspissen). Tirsdags kveld satser vi på å være fremme i Labuan Bajo, stedet de andre jentene (som har vært på Flores mens vi har vært på Lombok) er fra seg av begeistring for. Det er snakk om å få noen helt vanvittig digre fisker (mantaer), Komodo Dragons, å sove på taket av en båt, flaggermus og god mat. Så det tenker vi å sjekke ut..
(Det heter seg at vi skal gjøre sammenliknende studier til oppgaven vår på Flores. Men så er oppgaven faktisk nesten ferdig, så det spørs om ikke det blir mer opplevelsesferie.)
Det gjelder å være effektiv, allerede på lørdag igjen går flyet videre. Denne gangen helt til Jakarta..
Så det er faktisk snart slutt. For fra Jakarta reiser vi på den skikkelige ferien, selveste påskeferien. 30. Mars setter vi kursen mot Bangkok. Etter noen dager henter vi Kjetil på flyplassen (det blir koselig, jeg gleder meg til å få treffe kjæresten min igjen, Birgitte og Anja gleder seg til å få forsyninger med norsk godteri. Alle er fornøyd), og tar han med oss til Kambodsja. En drøy uke i Kambodsja for å se det som er verdt å se, og så tilbake til storbylivet, turen går til Kuala Lumpur. Etter tre netter der er det slutt på moroa, og vi må igjen til Jakarta (det er ingen som liker Jakarta, vi gruer oss nesten litt allerede..). Men det varer ikke lenge, heldigvis, og brått sitter vi der, på flyet hjem igjen.
Og da er det faktisk slutt..
Men ikke enda! Det skal reises mer først, og flere oppdateringer kommer.

Litt flere blider fra livet i Indonesia:

Og slik ser det ut naar vi kommer over et grovbrod.. Ubeskrivelig!

Det blir fort litt mye strandbilder, men det er altsaa fint i innlandet ogsaa! Her er fra Tetebatu.

Mer fra Kuta..

To mototorsykkel-babes..

Birgitte, Anja og meg paa vrandaen til en helt utrolig koselig vegetarkafe med gode focacciabrod og fantastisk utsikt. Kuta i bakgrunnen.

Her er "kaia" paa Gili Trawangan. Rusler forbi her hver dag..

Her spiller vi badminton inni moskeen..

Fra vaart besok til noen glade gutter i en moske. Birgitte og t-skjorter.

Vi tar noen om gangen..

Slik ser det ut her..

På en øde øy.. Nesten ihvertfall

Blogg 14.mars
Ferdig med datainnsamling! Nå flasker det seg her, vi er faktisk ferdige med selve feltarbeidet. Veldig godt, litt rart og litt skummelt, med tanke på at det som gjenstår nå er å skrive fredig bachelor oppgaven.. Men det skal gå fint det også, vi er godt i gang og har skrekkelig god tid i grunnen. Så god tid at vi har unnet oss å ta livet ganske med ro og reise til en liten paradisøy. Så nå sitter jeg med tærne i strandkanten igjen, på Gili Trawangan. Det er absolutt deilig etter å ha tilbrakt noen dager i Mataram. Mataram er greit, i små doser. Den byr på pizza hut, og en diger matbutikk og.. Nei, vent, det er i grunnen det. Så man blir fort lei. Vi er bare innom når vi må, sånn som denne gangen, for å ha siste krampetrekning med intervjuer og , ikke minst, avlevere en hel masse presanger til en forventningsfull guttegjeng utfor byen.
Sist tirsdag fylte vi hele bagasjerommet på en taxi med t-skjorter, bukser, fargestifter, skrivebøker, penner og blyantspissere, badmintonsett og fotballer, sjakkbrett og eventyrbøker, den største sekken med ris supermarkedet kunne by på og godteri nok for en helaften. Så bar et opp dit, til det som ikke er et barnehjem, men en slags stiftelse. Femogtyve gutter i barneskolealder (og noen få litt eldre) hjelper til der det skal bygges ny skole. Som lønn får de kost og losji, trygge omgivelse og et rom på internatet når det er fredig bygget. I tilknytning til skolen er det bygget en splitter ny moské. Vi blir tatt med inn i moskeen (første besøk i moske for min del) og alle guttene pent oppstilt på gulvet. Så følger en noe rar sekvens hvor vi litt keitete deler ut en t-skjorte og skrivesaker til hver enkelt, før stemningen heldigvis løsner litt når lekene kommer ut av posen. Det ble sparket fotball, spilt bade sjakk og badminton, tegnet, lest bøker og spist godteri. Fremdeles inni moskeen. Første gang jeg er i en moske, spiller jeg fotball der. Slettes ikke verst, og de voksne til stedet hadde det minst like artig som ungene. Vi kjente riktignok vår besøkelsestid når mikrofonen ble funnet frem og ettermiddagsbønnen startet midt i alt kaoset. Fornøyde dro vi hjem, det var absolutt en suksess, takk til alle som bidro med penger!
Så nå blir det en uke her da. På Gili Trawangan. Det er den største av de tre øyene som ligger på nordvestkysten av Lombok, likevel ikke større enn at man kan rusle rundt hele øya på to timer. Det meste av hoteller, restauranter, barer og suvenirsjapper finnes samlet på et sted, så vil man ha en ensom flik av stranden, stillhet og ro i sjelen er det ikke langt å gå. Det er heller aldri langt å gå til en internettkafé, et sted de lager pizza, taco, selger sjokolade og solkrem.. Det er i det hele tatt lett å være her. Og da har jeg enda ikke fortalt hvor ubeskrivelig vakkert det er her. Litt usikker nå på hvordan det ligger ann med å få lastet opp bilder her, men det blir vel fremvisning en gang uansett. Det er som å rusle rundt i en feriekatalog. Strendene er kritthvite, havet turkist, det rasler i palmebladene og sola skinner (regntiden er så godt som over). Det finnes verken asfalt, biler eller motorsykler, all transport er med enten sykkel eller hest og kjerre. Politiet er totalfraværende og overalt får man kjøpe “magisk sopp” , som ifølge reklamen skal fungere som en enveisbillett til månen (når man røyker den). Jeg foretrekker å ha begge beina på jorda, eller stranda, og står det over. Dessuten er det ingen som skilter med tur-retur.
Det er avslappet stemning og lavsesong, dermed ikke så vanvittig mye turister og dermed kunne vi prute på hotellrommet og dermed bor vi veldig fint.. Dagens frokost, pannekake og frukt, ble inntatt sittende på puter under en liten paviljong omtrent på stranden. En av dagene blir det snorkletur, i dag frister det å leie sykkel, bade og sole seg. Bare ikke helt enda. Det er faktisk litt for varmt på formiddagen til å gjøre det helt store. Ikke noe problem, da kan man jobbe litt og så ta seg fri med god samvittighet.
Så, det jeg skulle si var vel at jeg har det bra.

Kodakmoments fra Lombok. Noen ihvertfal..

Det får bli med de to gitt.. Vi tar resten en gang jeg treffer et raskere nettverk, eller hjemme i norge.. Her er ihvertfall en fleibede abekatt vi har møtt, og en strand vi har bada på, i nærheten av kuta. Hadde jeg vist bedre, skulle jeg lagt ut de litt mer intressante bildene først.. Jaja.

Mataram, igjen

Vi er tilbake til utgangspunktet for vår rundreise på Lombok, hovedstaden Mataram. Vi har vært helt i nord, langs østkysten, ned til sør, rundt omkring på midten og nå til vestkysten igjen. Forhåpentligvis har vi sett og hørt nok, vi mangler bare et par intervjuer her i Mataram og så kan vi si oss ferdig med datainnsamlings biten. Og det blir i grunnen veldig deilig. Så da, om et par dager, setter vi kursen mot Gili Trawanang, ei av de tre øyene som ligger “på hjørnet av Lombok” i nordvest. Der er det en del turister og dermed litt infrastruktur som trådløst nett (har vi hørt rykter om), greie steder å spise, greie steder å sove og sist men ikke minst, noen helt greie strender.. Så da gjelder det å skrive oppgave, samle tankene og fordøye inntrykk. (og bade!)
Men hva har egentlig skjedd de siste dagene?
Vi har altså vært noen dager i Suranadi, en liten by bare halvannen mil fra Mataram. Suranadi er viden kjent for sitt klare, kalde, friske fjellvann, et hindu tempel med to hellige åler og et vernet skogsområde. Vi bodde to netter på et skittent gjestehus og lærte mye. Vi fikk se vannkilden og et helt enormt tre inni skogen, de to hellige ålene brakte oss hell og lykke i tempelet og vi fikk pratet med lokale. Blant annet møtte vi ei helt utrolig dame. Vi møtte henne helt tilfeldig, og stilte henne de sedvanelige spørsmålene våre om ulovelig hogst i skogen, vannressurser, forholdet til myndigheter og meninger om turisme. Etterpå lurte hun på hvor vi bodde og hvor vi tenkte å spise middag. Det hele endte med at vi spiste både middag og frokost dagen etter i den lille restauranten hennes. Maten var god og damen viste seg å bare bli mer og mer interessant. Hun snakket åpent om tvangsekteskap, om flerkoneri (dessverre helt vanelig her), om prevensjon og familieplanlegging. Om hvordan hun hadde klart seg med fire barn etter at mannen døde og om sin egen far som hadde skaffet seg en kone nummer to som var yngre enn henne. Slike ting vi sjeldent får høre noe om, og i hvert fall ikke fra en kvinnes ståsted. Absolutt spennende.
Igår var den o-store handle dagen. Søndag ingen hindring, Mataram Mall er alltid åpent og vi sørget for tidenes omstetning i klesbutikkens barneavdeling. Så har vi gått til innkjøp av skrivesaker og litt leker. Takket være bidrag der hjemmefra og litt kronerulling her, har vi samlet sammen et beløp i millionklassen, ca fem. Nå skal det sies at en million rupiahs ikke kan sammenliknes med en million norske kroner, men pengene strekker langt likevel.
Så imorgen drar vi opp og møter noen forhåpentligvis takknemlige barn. Håper jeg får til å legge ut litt bilder fra begivenheten, så dere som har bidratt får se hva dere har brukt penger på..

En bitteliten oppdatering..

Ja, naa har vi faktisk tilbragt en hel uke paa fantastiske Kuta. Jobbet litt, hatt litt fri. Imorgen baerer det videre, igjen, denne gangen nordover. Vi skal til Suranadi, en liten prikk paa kartet litt til hoyre for Mataram. Her er vi blitt lovet aa faa komme inn i et vernet skogsomraade bladt annet. Forhaapentligvis spennende, og hvis ikke, saa blir vi uansett bare etpar dager for vi maa inn til Mataram igjen. Ikke at vi har lyst, Mataram er saa ukoselig, men vi har noen smaating aa ordne. Etter det er vi faktisk ferdig med selve datainnsamlingen. Rart.. Saa da gjelder det aa finne seg et passend sted for aa skrive litt og fordoye intrykk. (vi heller kansje litt mot et sted med strand..). Men altsaa. Forst Suranadi. Eller vent, forst middag kjenner jeg.. Utfyllende beskrivelser faar komme litt senere.