Her er vi, alle oss jentene, pluss noen andre UIA-studenter som er her, veilederen vår Stein og ambassadøren med familie.

Her er hagen på "Det Norske Hus", slettes ike noe dumt sted..

En mobil kiosk, med alt hva man trenger.. og noen som så gjerne ville bli tatt bilde av.

"Det Norske Hus", her sitter Birgitte og Anja og jobber.

Posering foran Universitas Gadjah Mada, Indonesias største (og beste, sier noen) universitet. Og her får man være student.. Det er ikke dårlig!

På tide med en liten oppdatering kansje..

Hva har skjedd siden sist?
Egentlig er det mye hverdagsliv, og det er jo litt godt, dette er jo faktisk, som en kjent og kjær foreleser av oss har formulert det “Ikkje nokka ferietur!” . Så vi sitter nå ganske mye og jobber og benytter oss av at veilederen vår fra Norge faktisk er her med oss et par dager til. Det er greit å ha kommet litt i gang og ha fått formulert hva vi egentlig skal..( Vi har kommet frem til at vi ønsker å se på forholdet mellom forvaltere, lokalbefolkning og miljøhennsyn i Gunung Rinjani nasjonalpark, på Lombok altså.)
Så neste uke, antageligvis på torsdag, setter vi kursen mot Bali og deretter til Lombok. Muligens blir vi bare et par dager på Bali først, sånn mens anledningen byr seg til å ta en svipptur innom Bali liksom.. Egentlig ville vi reis litt tidligere, med det har byråkratiet her til lands satt en liten stopper for. På fredag var vi innom på internasjonalt kontor oppe på universitetet, for å få forlenget visumet vårt. Det dreier seg om å få et stempel i passet, men med streng beskjed blir vi fortalt at dette må nok ta en uke.. Etter litt jamring fra vår side og litt diplomati og alvorsprat fra vår veileders side, kan den nå litt småstressa typen bak skranken kanskje ha det klart til onsdag (det kommer sikkert til å koste litt ekstra penger, det går rykter om at folkene på immigrasi, immigrasjonskontoret griper sjansen når den byr seg til å tjene litt ekstra penger, sånn som så mange andre her til lands.. Ufrivillig blir man en del av systemet.
Jaja. Også har vi jo altså truffet ambassadøren da, som med kone og to barn troppet opp og var sammen med oss på pizza og øl på “Det Norske Hus” her om kvelden. Veldig uformelt (heldigvis) og trivelig, og så er det jo litt stas da.. Det er ikke hver dag man får spise pizza med ambassadøren på en måte..

Tidenes søndagstur?

Ja, nå har jeg altså vært på “Merapi sunrise tour”, en opplevelse på mange måter..
Yogyakarta ligger bare to timers kjøring fra en av Indonesias mest aktive (og farligste) vulkaner, Gunung Merapi, selvfølgelig ville vi se den! Entusiasmen var derfor stor da vi fant ut av at noen typer borti gata her arrangerer turer for å se soloppgangen over vulkanen. Man går hele natten og er på toppen av nabofjellet når solen står opp over vulkanen, som gløder av lava, der står man og betrakter underverket, tar mange fine bilder og har en naturopplevelse av de sjeldne. Som vi gledet oss!
Det ble vel kanskje ikke helt som vi hadde tenkt. Til å begynne med var det riktignok stjerneklart, men det varte ikke atlfor lenge før regnet kom. Og regnet ga seg ikke. (heldigvis har jeg kjøpt meg regnponcho, et velsignet plagg, så der krøp man oppover, som en ekte fjellgeit med presenning..) Drøye fire timers klatring i de bratte, glatte fjellsidene, i regnet, kommer vi omside opp dit som er nesten toppen. “Vi må vente her, sier vår kjentmann” , det blåste for mye til at vi skulle gå det siste stykket opp. “Så nå står vi her og venter på at det skal bli lyst” . Jaha. Etter halvannen time i våte klær på stedet hvil lysner det litt, det lysner nok til at vi ser at det blir faktisk ingen soloppgang i dag.. Ikke er det mulig å se noen vulkan heller, så med ti meters sikt gjennom tåka tar vi fatt på veien ned igjen. Etter hvert letter det i hvert fall litt, så vi får se litt av den virkelig helt fantastiske regnskogen vi hadde kjempet oss igjennom på veien opp i mørket. Noen apekatter leker i trærne og en eventyraktig morgentåke omgir skogen og gir det hele et nærmest mystisk preg. Eksotisk, absolutt.
Vel nede i landsbyen igjen sitter en sliten (og litt skuffet) jentegjeng. Vi har fortsatt ikke sett vulkanen, men søren ta, vi var da i hvert fall i nærheten.
Det hører selvfølgelig med til historien at da vi på toppen, etter å litt prøvende forklart til guiden at vi muligens var litt skuffet over den manglende soloppgangen, får beskjed om at “Det er jo regntid, det er alltid slik da. Dere skulle heller ha kommet i august, da kan man se både vulkan og soloppgang”.
Om det var en turistfelle? Ja, det var nok det, men vi fikk i alle fall dagens trim!






Her er vi altså på toppen, ut på bomtur - aldri sur!

Dageligliv i Yogya

En vanelig dag starter med frokost i hagen på Prambanan Guest house, det er frukt, rundstykker (eller en pannekake om man vil..), en tekopp og god stemning. Også så deilig det er å få frokosten ferdig servert..
Når sekken er pakket, og alle vi ti jentene er klare, rusler vi bortover gata og tar første og beste buss til skolen. Lokalbuss systemet her er veldig enkelt og greit, billig og , for oss, ganske artig. Showet begynner allerede når vi skal krysse veien over til buss-stoppet. “Alle” vet etter hvert hvem vi er; “Se der kommer de hvite jentene, de skal på skolen!” “Det er best vi følger dem over veien, stopper bussen for dem, og forteller sjåføren hvor de skal, for det klarer de nok ikke selv.” Vi får hjelp så det holder, men det er jo greit.
Det er to mennesker som jobber om bord i den lille bussen, den ene kjører, og den andre tar betaling (en busstur i Yogyakarta koster 2500rp, ca to kroner) og er på stadig utkikk etter nye passasjerer, eller hjelper dem som skal av.
Så rusler vi det lille stykket fra der bussen vår stopper, til der forelesningene er, en bygning med aircondition, heldigvis, for her er det mer enn gjerne tredve grader før åtte om morgenen..
Det er forelesning fra ni til tolv, av varierende kvalitet (for det meste bra, heldigvis), og etter forelesningen, bruker jeg, Birgitte og Anja å rusle bort på “det norske hus” for å sitte der og jobbe litt.
I tre-fire tiden er vi lei, og tar bussen hjem igjen. På turen hjem er det underholdning! Etter etpar minutters kjøring, stopper vi og sjåføren går ut, uten å forklare oss noe som helst, naturligvis, og setter seg litt på en “fortauskafe”, tar en prat og litt å drikke…
Så er vi klare igjen, kjører litt videre og stopper for å slippe på neon gutter med gitar. De synger falskt og lenge, etterpå vil de ha betaling.. Jaja.
Vel hjemme er det godt å stupe uti bassenget, eller ta seg en rusletur, og rundt seks pleier vi å gå ut for å spise. (Det er mange hyggelig kafeer og restauranter i nærheten, så vi slipper å lete etter et nytt sted hver dag.)
Tilbake her er det mange som må kjempe litt for å holde seg våken til klokka ti, vi blir så trøtte av varmen!
Hverdagen er altså ikke så ulik den hjemme, muligens med unntak av den delen med basseng i hagen…

Litt mer bilder:

Her er Anja på plass i bassenget, hva skulle vi gjort uten bassenget på en varm dag?

Ut vinduet fra togturen ned hit fra Jakarta:

Rismarker, så langt øyet kan se. Det er lett å gjette seg til hva som er hovednæringskilden her i landet..

Her er vi på besøk i et batikk galleri (batikk er en spesiell kunstform her i Indonesia). Kvinnene nederst i hjørnet lager bildene, vi kjøpte dem..

Her er meg og tidligere nevnte Borobudur.

Og her er Anja og Birgitte på trappa i en del av Prambanan.

Det gode liv i Yogyakarta

Jada, vi har det fortsatt bare fint. Helgen har bydd på finvær og dermed bedagelig avslapping i hagen og plasking i bassenget. Søndagen startet på behagelig vis med aromaterapi massasje i et spa i nabohuset. For en drøy times behandling betalte jeg vel 75kroner. Helt greit..
På torsdag, derimot, fikk vi gjort masse (og da mener jeg ikke skoleting (dessverre?)). På grunn av noen endringer i forelesningsplanen, var det ingen forelesning på torsdag, men våre universitetet tilbød seg heller å arrangere en tur for oss. De ordnet bil og sjåfør, så vi fikk dratt til både Borobudur og Prambanan på en og samme dag. I tilegg var vi innom på et slags øko-turisme prosjekt og fikk kjøre hest og kjerre.
Borobudur er muligens verdens eldste Buddhist tempel, bygget på 800-tallet, og en spesielt vakker opplevelse (folk “med peiling” sier den bare slåes av Ankor Wat i Kambodsja, det får jeg sjekke ut om noen måneder). I og med at vi var der på en torsdag, var det ikke det helt store trøkket heller, sett bort fra de mange skoleklassene som var på ekskursjon . Og de var der ikke der for å ha historietime, men for å øve seg på å snakke engelsk! Ti norske jenter blir et lett bytte og rundt hvert hjørne stod det en og ville gjerne ha et intervju til skoleavisa. Hva heter du? Hæ? Beva? Belta? Hm.. Hva er ynglingsfaget ditt på skolen? Hva slags mat liker du best? Har du dyr hjemme og hvem heier du på i Israel-Palestina konflikten? Det er hyggelig å kunne hjelpe til, ikke minst når det bare er en knapp måned til jeg står der med notatblokka og skal gjøre intervjuer..
Prambanan er også et nydelig gammelt tempel, et hindu tempel, noe yngre men slettes ingen ungdom det heller, bygget rundt tusentallet om jeg ikke husker helt feil. Dessverre ble området hardt rammet av et jordskjelv i 2006, og fremdeles står det diverse stillaser og gjerder oppført og hindrer folk i å ta på hovedbygningene, forståelig nok, de delene som ikke falt sammen i 2006, står nå å vakler og kan ramle når som helst. Men fint var det, og også her fikk vi på merkelig vis sosialisert med lokale tenåringer. Gjengen som fulgte oss på fem meters avstand hele tiden ble bare større og større, og vi ble med som hovedattraksjon på x-antall gruppebilder. De fniste og visket, de modigste tør kanskje å rope noen fraser på engelsk før det bryter ut unison latterkrampe. Det må være slik det er å være popstjerne. På vei ut hadde vi femti stykker løpende etter oss.
Så nå er det ny uke, nye muligheter og på tide å skaffe seg oversikt over det rent faglige som skal gjøres. Til nå har vi fått en slags status rapport, lært litt om hvordan det politiske Indonesia ser ut for tiden og litt relevant nyere historie. Så har vi brukt litt tid på å komme inn i systemet, finne ut hvor bussen går fra etc. Om ca en uke kommer veilederen vår fra Norge også, så det gjelder å ha gjort jobben sin før den tid og vite hva man lurer på..

Her er litt bilder

Her er altså det eneste Jakarta hadde å by på som egentlig var verd å se, nasjonalmonumentet. En stor "påle" omgitt av en fin park med koselige benker, busker og trær og litt fontener og diverse. Et hyggelig pusterom i en ellers masete by hvor folk lå henslengt i gresset, var på joggetur, spilte fotball og ble overbegeistret når vi ruslet forbi.

Her har vi meg, "på toppen av Yogyakarta", den koselige byen vi er i nå.

Guri, dette tok lang tid.. Nå har jeg brukt tre kvarter på å laste opp to bilder. Tenker vi tar resten en annen dag jeg, hvis jeg kommer over et sted med litt kjappere nett..

Student i Yogyakarta

..en blandt femti tusen på Universitas Gadjah Mada (uia, ta deg ei bolle..). Yogyakarta er Indonesias studieby nr en, og "vårt" universitet har sin egen bydel. Her er det barer og resturanter, kjøpesenter og hotell og til og med et eget "norskt hus". Alt inne på campus. Vi lider ingen nød, på "Det norske hus" (hvor jeg sitter akkurat nå) har vi fått besjed om å føle oss hjemme, det er en hage her, kjøleskap og bad, trådløst nett og en egen housekeeper. Litt sånn gammeldags kolonistil egentlig.
Hotellet vi bor på er heller ikke akkurat dumt (Prambanan Guest house). For en billig penge får man grovt brød til frokost, aircon, eget bad, en nydelig hage og best av alt: SVØMMEBASSENG!!
Stemningen steg til uante høyder når vi kom dit.

Vi kom altså til Yogyarta igår, så det helt store overblikket har jeg liksom ikke skaffet meg enda, men det virker absolutt som en trivelig by, litt mer stille og rolig (enn Jakarta) og bare velstand.
Idag var første skoledag, og vi har hatt forelesning om Indonesias nyere historie. Det er godt å få litt sånn generell innføring før det bærer ut i bushen..

Jeg har forstått det slik at det ikke egentlig er vanskelig å leggge ut bilder, er vi heldige har jeg funnet det ut neste gang jeg skriver, så får dere se hvordan jeg har det.

På kryss og tvers i Jakarta, med livet som innsats

Ja, da har vi vært noen dager i Jakarta, og jeg synes at jeg har nok grunnlag for å si nå at dette er en drittby. Det er rotete, skittent, uoversiktelig, og utrivelig (men for all del, vi har det jo fint altså, vi bor på et veldig greit hotel og er her jo mest bare for å vente på å dra videre). Trafikken er et kapittel for seg selv, reglene er enkle, det finnes ingen regler. Overalt er det 4/5/6-felts veier og heldigvis midtdeler. Vi kjører rundt i tuk-tuk (en slags trehjuls moped med en liten sofa bak sjåføren), et ypperlig fremkomstmiddel, som regel med en sjåfør uten særlïge egelskkunnskaper eller dødsangst. Men morro er det, og man kommer dit man skal for en billig penge.
Vi har fartet litt rundt, blandt annet sett nasjonalmonumentet, en svær høy sak i en park, også har vi vært på diverse fancy kjøpesentere og snakket med noen jenter som lurte på om vi kansje kjente m2m? Kontakten ellers med folk har vært ganske lavmåls, som sagt, folk snakker gjerne ikke så godt engelsk og det er ikke mye turister her, så det blir litt sånn stirring, fnising og peking når vi kommer forbi. Igår ble vi stilt opp ved siden av en familie og tatt bilde av foran det nevnte nasjonalmonumentet.
Imorgen tidlig tar vi toget til Yogyakarta, hvor noen uker med forelesninger og forberdelser venter. Det skal bli fint å kjøre litt tog, se litt av landet og ikke minst å komme et annet sted...

Endelig fremme!

Vi er her! Nå er vi her! Etter en lang reise, på mer enn femti timer, har vi endelig kommet frem til Jakarta i Indonesia. Etter å ha tilbrakt noen døgn i flyplass bobla , kom vi ut i den virkelige verden, så deilig! Sjeldent er man så takknemlig for en dusj og en seng..
Jeg tror faktisk at det er første gang jeg har reist så langt uten at det har vært noe som helst krøll på noe vis. ALLE flyene gikk når de skulle gå, vi har fått bagasjen vår, ingenting er i stykker, og ikke er vi syke heller (enn så lenge), så her er igrunnen all grunn til å være fornøyd!

Vi var nettopp ute en liten tur, bare sånn i nabolaget for å kjøpe litt frukt osv, og det er helt tydelig at akkurat denne kanten av byen kanskje ikke er den mest frekventerte av turister for å si det sånn. Folk er absolutt vennlige, og vil veldig gjerne snakke litt engelsk (eller få et kyss av oss beautifull girls..).
Et litt snaut førsteintrykk kanskje, men jeg tror dette blir sabla bra jeg.